Livet på treningscamp

Klokken er 5 om morgenen og fra minareten høres muezzinens bønnerop (video laget av Maria Støltun). Det skaper en eksotisk og litt fremmed stemning så tidlig om morgenen. Det er fortsatt mørkt og natt. Noen velger å starte dagen kl 6 med yoga på piren. Det å møte dagen med solhilsen når solen står opp er en helt egen opplevelse.

For min del starter dagene på camp med Pilatestrening på piren kl 7. Pilates er primært styrketrening for kjernen og er viktig for meg for å bli bedre til å danse.

Etter denne rolige starten, så går det slag i slag. Det er oppsatt trening kl 8, kl 9 og kl 10 og vi skal også spise frokost en gang i mellom dette. Så venter noen timer ved bassenget og lunsj, før dagens to siste økter, den den aller siste gjerne er restituerende. Det er også muligheter for vanntrening og for strandvolleyball. Dagen avsluttes med et foredrag før middag. En dag er det ingen aktiviteter etter lunsj - vår såkalte hviledag - der det er muligheter for en tur til Side for restaurantbesøk og shopping.

Jeg lagde meg tidlig en plan. Vi får tilsendt timeplanen noen uker før og to dager før avreise så satte jeg kryss for de timene jeg kunne tenke meg å bli med på, og sammenfattet dette. Totalt ble det 28 økter på planen! Det er ambisiøst. I fjor hadde jeg 18 økter, noe tilsvarende det første året.

Stemningen, lydene, luktene og følelsen av en ny herlig dag er vidunderlig. Og det er så fint å rusle ut mot stranden og piren for dagens første trening. Solen er såvidt stått opp og alt er rolig.

Der ute på piren er de i ferd med å avslutte morgen-yoga-timen og alle er fornøyde og blide.

Mine morgener besto stort sett av høypulsaktiviteter slik som Corebar, Sh'Bam, Zumba, HøyPuls, GetInShape, Tabata og DanceAerobics. Jeg har mest å gi om morgenen og det er greit å få unna litt punsh tidlig. Kaloriene flyr ut av kroppen når man holder på slik og mitt faste daglige mål om 2200 kcal forbrenning nådde jeg gjerne i 11-12-tiden.

Foto: Stine Hartmann

Ved siden av Zumba-timene så var det nok tabata som passet meg best. Utrolig moro med DanceAerobics også!

Heldigvis er det tid for litt sol, basseng og bok etter disse to timene med full sprett og hopp.

Lunsjen er viktig, her er det om å gjøre å få i seg masse gode proteiner og grønnsaker. Salt er også et poeng, da vi svetter noe helt fantastisk. Det er herlig med et avkjølende bad i relax-pool. Gjerne også med litt vanngym!

Etter lunsj er det også timer - jeg valgte gjerne en time med litt fart i, som HøyPuls, Kickboxing eller Zumba, samt en rolig time, som restitusjon, foamroller, slyngetrening eller yinyoga.

Dag 4 på camp er det ingen treningstimer etter lunsj. De foregående årene har det vært arrangerte turer til nabobyen Side for shopping, sightseeing og restaurantbesøk (en avveksling fra buffeten i allinclusive-konseptet), men i år var det opp til den enkelte. I tillegg var det satt opp en sykkeltur i fjellene et stykke unna. Vi valgte å bli med på denne turen og angrer ikke på det!

Foto: Cathrine Wilhelmsen

Det var teknisk relativt krevende med mye stein, groper, berg, bekker og bakker, men vi ble belønnet med nydelig utsikt, bad (dyppe føttene) i iskald elv og vind i fjeset.

Vi i #crewperfect valgte å reise inn til Side etter retur fra sykkelturen.

#crewperfect - Elin, Inger-Marie, meg og Maria

Her ble det tid for å spise noe annet enn buffet (tyrkisk tapas og en stor, god, mør biff) og drikke noe annet enn tyrkisk hvitvin (en god amerikansk zinfandel rose). Så var det shopping før vi besvimte på hotellet rundt midnatt. Den såkalte hviledagen ble langt unna hviledag, men den dagen med flest skritt og høyest kaloriforbruk! Ja, ja.

Kveldene på camp går med til foredrag og middag. På middagen er det gjerne noe som skjer, beskjeder, hyllester til noen av heltinnene på campen og konkurranser. Et litt utvidet #crewperfect slo til med å vinne begge quiz'ene i år!

Nest siste kveld er det stor fest! Da er det anledning til å kle seg pent og finne frem høye heler og danse. Det er gjerne en kort og intensiv fest!

#crewperfect - Inger-Marie, Elin, meg og Maria

Rett utenfor hotellet er det flere basarer - Bazar - med ulike små butikker i kjent "sydenstil" med mer eller mindre ekte varer. En liten tur dit siste dagen endte i et aldri så lite bazarfunn. En sort buksedress i glatt materiale med lekker drapert rygg og fantastisk fasong. Stor takk til Maria som hadde gjort research på forhånd og bare "måtte" vise den til meg. Den satt som et skudd og er bare superlekker!

Aller siste dag er det Mesternes Mester! Her er vi satt sammen i team der vi konkurrerer i ulike oppgaver som eggeløp, spensthopp og svømme etter tennisballer. Team Hildes Helter /KK Backupteam gjorde det ikke så skarpt i konkurransen, men humøret var uansett på topp!

Avslutter med det store KKtreningscampbildet! Avreise med gjengen midt på natten ble byttet ut med SAS og avreise litt senere på søndag, noe Elin og jeg var godt fornøyd med, selv om det var en merkelig opplevelse å gå til frokost uten noen rosakledde KK-damer. Så da er det vel bare å avslutte med å takke for et flott arrangement, dyktige trenere, nye venner og herlige deltagere samt at "alle var enig om at det hadde vært en FIIIIIN tur". :D Jeg nådde målet om 28 treningsøkter, selv om det ble litt justeringer underveis, og med unntak av en liten strekk så gikk det heldigvis greit uten skader. Det er bare å begynne å glede seg til neste år!

Foto: KK

Shareholders or stakeholders – who are you focusing on?

I was recently made aware of an article from MIT – Sloan Management Review, from my colleague Aina Bjørknes. The article is more than 20 years old, written in the winter of 1994, but the main topic remain valid. The article is titled “TQM’s challenge to management theory and practice” and is written by Robert M. Grant, Rami Shani and R. Krishnan. You can find and read the article HERE.

Nobody talks about TQM anymore. It stands for Total Quality Management and was a big buzz in the 80s and 90s.

My father was one of the first Quality Managers in Norway, in the 80ties, which gave me a flavour that it was something called Quality Management. He was educated in the military forces at the The Norwegian Defence University College and then on to a Master of Science degree at the Norwegian Institute of Technology (NTH, now NTNU). He worked as an officer in the army in various roles and grades until 1981 when he started out as technical manager in Norsk Data(in Norwegian). ND was an adventure on the stock market and had an enormous growth in the early 80s. My father’s workforce grew from 80 to 400 in just two years. In 1984 or 85 he and another colleague set up the first Quality Department in ND and started working from a Total Quality Management perspective to ensure quality deliveries from ND’s production of computers. My father, as me, believed in learning from theory and books and purchased a whole library of books in the subject. Those of you who have visited me at my desk have probably noticed the huge book that I have on my cupboard called Quality Control Handbook by Dr Juran, an inheritance from this library. My father passed away in 1994 at the age of 55.

But, that was not the topic today – it was about this article regarding TQM’s challenges. Why did it end up as a buzzword and not widespread popularity? The reasons why is still something all quality professionals struggle with today, I think. We struggle to get our top management to commit to quality, to our management system and to really understand what we are talking about. There are several exceptions from this statement. The companies who are awarded with Baldridge or EFQM, who really uses Lean Six Sigma and/or has an ISO 9000-certification because they believe in it (not just because their customers demand it to award a contract). They have created a culture (and structure) for quality in their organization. Successful companies like Wells Fargo, Boeing, Dupont and Toyota are all famous for their culture to enable both their people to perform and a sustained success for the company.

The article says, and I agree, that the reason why Quality Management is still struggling to catch on in a corporate setting, is due to a conflict between QM and more traditional management approaches to change management and to the strategical objectives on a corporate level. Many leaders on top level of larger corporations come from business schools and universities, having MBAs etc. Many quality leaders have worked their way up and have attended courses and found networks to share experience using more practical sources. The former have learned about business and economics from an academical perspective which quality leadership lacks. The bottom up way of working is very much a revolutionary way, and those on the top are afraid of the control and power they will (they think) lose from such revolutions.

The table (a snip from the article) shows the paradigms between them. Just look at the first line – organizational goals – while the quality leader (following a TQMish approach) wishes to focus on customers/ stakeholders, the more traditional line used in many companies is to maximize profit to give out to the shareholders. The ultimate goal might be the same, but the approaches are very different, as we can read from the table.

Both approaches recognize that any company’s primary objective is to make money, but they have very different ways of making the strategies on how to reach that objective. 

What is more important? Serving your customers/stakeholders to ensure that they are satisfied (and comes back for more) or to use maximizing profitability to guide your decisions? As the article says: “The risk of using shareholder value maximization to guide decisions is that the firm loses touch with it’s raison d’être – serving the customer”, and asks: “What value is a 25% increase in the quarterly dividend to a company that is out of business five years from now?” Unfortunately, the theories underlying the quality management approach and the more standard economic model is inherently incompatible.

Needless to say, I’m all for the quality approach. The long term perspective, the focus on our customers/stakeholders, the trust in your people, the open information flow, the decisions based on facts, continual improvement etc, all this adds to my strong belief in this. Quality really works. It has been proven again and again. It is smart for business; it saves costs and improves the working life of everyone involved. But we, as quality people, have a sales-job to do to connect the dots between high quality deliveries and the implementation of quality management. Remember what Dr. Juran said about communication and quality: “Top management speaks in the language of money, workers speak in the language of things, and middle management must be able to speak both languages and translate between money and things. Thus, to get top management's attention, quality issues must be cast in the language of money.”

Kontrollfrik, jeg?

Jeg har et vektproblem. Når en person har gått opp og ned i vekt så mange ganger som jeg har gjort, så er det bare å innse at jeg har et vektproblem. Her er min jojo-historikk:

1996: -12 kg
1999: -18 kg
2003: -26 kg
2008: -12 kg
2010-2013: -30 kg (inkludert et års tid (2012) med relativt stabil, men litt høy vekt)
2014-2015: -14 kg

Alt i alt har jeg gått ned til sammen 112 kg i ulike perioder. Det er mer enn jeg noen gang har veid, selv på mitt tyngste! Jeg har brukt gjennomgående den velkjente metoden - spis mindre, tren mer, delvis i Grete Roede regi, delvis med hjelp av PT og for det meste på egenhånd, da jeg etterhvert vet hva som skal til.

Så hva er det jeg gjør i disse periodene jeg går ned i vekt? Jo, jeg noterer ned alt. Alt jeg trener, alt jeg spiser. Dvs at jeg har kontroll på inntak og forbruk, så langt det lar seg gjøre. Den siste perioden har jeg tatt det enda litt lenger. Jeg følger med på balansen mellom proteiner, karbohydrater og fett, jeg ser på pulssoner, restitusjon og energiforbruk med hjelp av pulsklokke og Fitbit aktivitetsarmbånd. Jeg trener så mye og ofte jeg klarer, det gjør meg robust. Jeg tar jevnlig kroppsscanning for å vite mest mulig om muskelmasse, fettprosent og fordeling i kroppen og hvordan dette endrer seg over tid.

Men hva skjer når jeg går opp igjen?  (For det hører jo med, jeg har jo gått opp i periodene mellom de når jeg går ned.) Jo, jeg slipper opp kontrollen. Jeg trener mindre og spiser mer og feil. Ofte er dette som følge av forandringer. (I tanken på at man kontrollerer endringer, men ikke forandringer. De er slikt som skjer). For meg er den motsatte historikken slik:

1995: Min fars bortgang, ferdig på NTH, flyttet i egen leilighet, masse fest, snop, ferdigmat.
1998: Ble samboer med Geir, veldig koselig, masse kos, sofakrok og god mat
2000-2003: Prøverør, hormoner, graviditet, barseltid
2006-2007: Hjem fra Korea, masse deilig norsk mat og selvfølgelig godis, ny tilværelse i Norge
2009: Min bror Lars dør
2013-2014: Ny stilling, mye hotellovernattinger, dårlig trivsel

Bevisstheten rundt hva som skjer når jeg går opp igjen er en viktig faktor å finne ut av for å klare det ultimate målet - stanse jojo-tendensene og forbli stabilt slank og sprek. Jeg sammenlikner det nesten med å være alkoholiker. En alkoholiker må slutte å drikke - jeg kan dessverre ikke slutte å spise, men jeg må ha denne evinnelige kontrollen. Ellers går det bare galt, med en gang noe skjer som kaster meg ut av kurs.

Nå er jeg "der". Jeg har nådd "målet" - igjen. Så nå starter den store jobben - å "bli der". Dette er for meg den virkelig store utfordringen. Akkurat nå vet jeg ingen annen måte enn å opprettholde kontrollen med å notere inntak og forbruk, men jeg vet samtidig at dette ikke er bærekraftig over lang tid.

Jeg har i dag tatt en gentest via Gendiet for å se om det gir meg noen svar og enklere måter å ha kontrollen. Jeg spiser lav-FODMAP, noe som begrenser inntak av karbohydrater i form av brød og sukker (holder meg på ca 45% karbohydrater, 23% proteiner og 32% fett, så ikke spesielt lavkarbo), men gentesten skal gi et svar på min optimale fordeling mellom energikildene.

I tillegg har jeg funnet min form for trening, nemlig zumba. Jeg elsker å trene zumba, det gir meg en enorm glede og energi, jeg mestrer øvelsene og jeg merker fremgang. I sommer skal jeg gå instruktørkurs for å lære mer om de ulike dansene. Jeg trener funksjonell styrke for å bli en bedre danser. Sammen med turer i skog og mark på bena, i både gå- og løpefart, og på sykkel og ski så er jeg sikker på at jeg skal klare å opprettholde aktivitetsnivået.

Men jeg trenger heiagjeng - så jeg håper dere bærer av med meg, selv om jeg finner frem Lifesum-appen for å notere ned det jeg akkurat har spist midt i den fine samtalen. Eller når jeg skryter på Facebook og Instagram over den fantastiske turen i skogen eller den heftige zumbatimen. For meg handler det om mer enn å være "flink". Den handler om å være den rette utgaven av meg selv.

Ny giv på bloggen

Da har jeg bestemt meg for å forsøke å blåse liv i bloggen min. Det har blitt noen år siden sist innlegg, men jeg skal forsøke å være mer aktiv, med et innlegg en gang i uken eller mer. Har blinket meg ut fire områder jeg vil blogge om:

1. Profesjonelt 

Mitt fag er kvalitetsledelse og jeg har mange tanker og ideer om både det teoretiske og praktiske innenfor tema. Jeg opplever mye spennende også, som styreleder i NFKR og som fagleder i Statoil som jeg skal dele på bloggen. Mange innlegg her vil bli på engelsk.

2. Kreativt

Jeg har mine mange prosjekter med strikkepinner og heklenål. I tillegg hender det jeg finner frem perlene og pusler med dette. Jeg er også glad i å lage mat, så jeg ser ikke bort fra noen blogginnlegg om mat.

3. Fysisk

Når jeg trener så og si hver dag så er det stadig fine opplevelser som kan deles. Gleden i å danse zumba må oppleves, men jeg skal forsøke å formidle dette etter beste evne. Jeg har meldt meg på instruktørkurs! Der - nå er det sagt! I tillegg er det lite som slår en fin runde i skogen eller på fjellet med gode sko og musikk på øret (zumba-musikk, selvsagt). Her er det mange tanker som kommer og går og noe vil jeg helt sikkert dele også her.

4. Intellektuelt  

Jeg leser mye historiske bøker, både biografier og romaner. En brennende lidenskap for engelsk historie fra 1066 (da William Conqueror tok makten) til 1603 da Elizabeth I, the virgin queen, døde nesten 70 år gammel, er favorittperioden og her kan jeg fortelle små og store historier om samtlige konger og flere dronninger. Her er det mye som kan deles med de som er interessert.




I tillegg har vi jo vårt flotte hus i Hardanger, så se ikke bort fra at det blir ett og annet herfra - kanskje først og fremst i kategoriene Kreativt og Fysisk.

Jeg håper dere velger å følge meg! Første innlegg blir på området Fysisk om et par dager.

En sommer går mot høst

Gurimalla sånn en fin sommer vi har hatt - tross alt.


Superduperfest den 11. juni med et søkkelass med gode venner. 80 flasker vin, 36 glass med cognac og 12 flasker champis sier sitt om stemningen i 2-tiden da bussen gikk via Lesterud til Sandvika og Asker.


Eller - egentlig begynte det jo før dette med en vidundelig Paris-tur sammen med Anne! Sightseeing, shopping og masse god mat og vin. :)

Så reiste Jakob og jeg til London i begynnelsen av juli og opplevde en masse! Jeg personlig tror jeg godt ville egnet meg som en av Henrik VIII hustruer (fortrinnsvis som Anne Cleve som endte som kongens "søster" og levde herrens glade dager etter annuleringen).






Så kom vi hjem og vår elskede Ida var kommet for å være med til Hardanger. En velsignet gjest som bare gjorde det som måtte gjøres og var med på nesten alt. Vi håper hun snart kommer igjen eller at vi kan besøke henne.










Så skjedde det utenkelige. Vi lyttet og så med vantro det som utspilte seg på nyhetene. Ida fikk bøttelass med eposter og meldinger fra bekymrede venner og familie over dammen. Vi lagde kort i sommer, håndlagde scrapbook-kort og et av de vi lagde ble lagt foran Domkirken av min mor, sammen med roser fra oss alle.


Vi fant kantareller og multer, vi plukket solbær, bjørnebær og bringebær, vi klatret opp på fjell og gikk rundt fjell, så ørn og måker og katten sloss med anda "Sinnataggen".

Vi har vært på fest i Valdres og syklet nesten 60 km over fjellet som oppvarming til festen og snart er Jakob 10 år.

Hvilken sommer det har vært. Nå er det snart høst.

Vårløsning

Det kribler i kroppen og sildrer i veien, fuglene synger og kvitrer, katten vil bare ut hele tiden. Snøen smelter så fort et du nesten kan se det og stadig mer av haven og terrassen kommer frem. Det er med ett mulig å gå på tur uten brodder og i dag var jaggu en del av gangveien feid slik at jeg kunne trekke inn piggene på gåstavene. Snart er det mulig å gå på tur i skogen og se blåveis og grønne spretter på trærne. Tunge jakker er hengt bort og lette kjoler er hentet frem. Det går an å ha småsko på bena helt hjemmefra og solbrillene er igjen et fast innslag i veska. Det er vår!!!

Apropos småsko så er jeg sjelden så veldig nøye på det. Sist jeg var hos tannlegen (i Sandvika) - en gang i februar - kom jeg tidlig og ble sittende litt på venterommet og pratet litt med en annen ventende pasient. Hun lurte på om jeg jobbet i bygget. Eh, nei, jeg jobber på Vækerø, hvordan det? Jo, du går med småsko, sa hun...

Nå, tilbake til våren. Jeg vil helst bare være ute hele tiden. Jeg vi hjelpe våren med å fjerne snø fra terrassen, jeg vil grave frem blomsterbedene, jeg vil røske ut buskene som skal byttes med roser - jeg vil i gang!!

Snart er det påske - sen påske - og vi setter snuten mot Hardanger. Tør vi håpe på en tidlig blomstring?

Ut på tur, aldri sur - et innlegg i Markadebatten

Dagen opprant med strålende sol og deilig vintervær. Og sjokkalde -17 grader. Litt nedtur, men jeg så for meg muligheten til en søndagstur i marka uten kø og sure folk. Jeg fant frem ull under, en kjekk bukse fra Birk som skal brukes til å ha under på sykkeltur som er isolert ekstra foran og en mikrofleecegenser. En Compeed på gnagsåret, litt tape der skiskoene klemmer, lange skistrømper i ull, så skulle jeg være klar for en tur med varme. Over dette kom skibukser og Bergansjakke, stripete ullhals, pannebånd og lue, samt tykke skihansker. Et kjapt lån av et av min manns mange par med sportssolbriller og jeg var klar som et egg. Det skulle forøvrig vise seg at det ikke var det eneste jeg fikk med meg av min manns ting.



Lommebok, sjekk, mobiltelefon, sjekk, nøkler, sjekk, GPS enhet til pulsklokka, sjekk, pulsklokke - eh - fillern. OK - opp med jakka, opp med genser 1 og 2, ned med bukse en, to og tre og på med sender, så alt i reversj. Drikkebelte, sjekk, energibar, sjekk. Nuh var jeg klar. Inn i boden - hente ski og staver + litt smøring. Både blå og grønn i et håp om litt bistand fra Inversjonen, så gikk turen til Vestmarksetra.

Vel oppe var det -13 og altså null inversjon, så det ble smurt med grønt under midten. Ikke for å få servert, som Øystein Sunde synger om i Påsketur, men for å få både feste og gli i kulda. Lite biler, nesten ingen folk og masse smil. Da bestemte jeg meg også for at dette var en fin dag som jeg skulle NYTE. På med smilet, skia og stavene - ja, det var det å ta med seg sin manns ting, da. Jeg hadde plutselig VELDIG lange staver. 160 cm mot normalt 150 cm (som i grunn også er pittelitt langt for meg). Det var bare en ting å gjøre - smile videre og gå i vei.

Turen gikk opp Grønlandsveien til Langåsen, ned via Svarttjern til Mikkelsbånn (liten rast med energibar og kaffe og en koselig prat med et par med en hund ved navn Leo), videre tilbake via Grønland, Langåsen og en super nedfart tilbake. Tilsammen ca 13 km tilbakelagt på 1t50min.

Bakkene opp til Langåsen er seige. Det er 4 km oppover, men uten fiskebeinsmoter. Her er det lett å bli sur i både bein og hode, men jeg smilte, hilste på alle jeg møtte og gikk forbi, kommenterte vær og føre og merket sakte men sikkert at de jeg møtte smilte tilbake og svarte hyggelig. På Mikkelsbånn pratet jeg hyggelig, som nevnt, med de med Leo og smilte og nikket til andre. Og på vei hjem også - jeg sa HEI! til alle jeg møtte - og de smilte og hilste tilbake. Selv de med hund, små unger og høy fart.

For en fantastisk tur og så koselig å se at det faktisk går an med å få tilbake Markakulturen. Det er i grunn bare å begynne med seg selv.