"Interiørarkitekt" søkes!

Hjelp!

Vi har et stort hus som jeg skal innrede. Fortrinnsvis med de møblene vi har. Som jeg selv har innsett og som både familie og venner liker å påpeke så har min sans for interiør visse mangler.

Ikke at vi ikke har det pent, vi trives med deg og synes vi har det fint, men det mangler den lekre helheten man ser i de glossy magasinene (som jeg styrer langt unna), eller de 20 sidene i ukens KK (som jeg blar fort forbi). Jeg tenker jeg har mer enn nok å interessere meg for - zumba, håndarbeid, kvalitet, historie, krim, turer i skogen, venninner, mote mv. Men på samme måte som jeg ikke alltid er like god til å bruke accessories når jeg kler på meg (skjerf og smykker og sånt) er jeg totalt håpløs når det gjelder å se gode løsninger i hus og heim. Som min mor påpeker - selv broren min var bedre enn meg til dette.

Men, jeg lever godt med dette. Vi trives i huset vårt med de møblene vi har og har tenkt å fortsette med det. Men det betyr jo ikke at vi ikke kan gjøre det finere? Problemet er at jeg står helt fast. Jeg har som sagt helt innledningsvis et helt hus å innrede.

Jeg har oppdaget et supert nettbasert program som heter Roomsketcher. Før het det viseno.no og var ment for å lage raske oppsett av mulige planløsninger for å nettopp "vise noe". Jeg sendte pfd av plantegningene i Mellomskarva og fikk de tilbake ferdige i Roomsketcher (koster noen kroner) og da var det klart for å innrede. Og der var det full stopp, ja.

Noen ting er åpenbare, andre langt der i fra. Sengen vår må i soverommet. Og det er bare en måte å plassere den på, egentlig. Spisestuen er også ganske gitt, men hva med det store kirsebærfargede framskapet? Det vil jo passe bra mot det kirsebærfargede kjøkkenet? Men spisestuen og skjenken er mørk brun, nesten sort og vil bli veldig lekkert satt sammen. Skal vi ha de røde stolene i hjørnet ved utgangen til terrassen eller i hjørnet ved peisen? Og de nå røde sjeselongene, skal de på loftet, i kjelleren eller bli i stua? Og hva slags salong skal vi egentlig ha? Sjeselongene er ikke gode å sitte i "på tvers", så det er nok best om de forblir i en TV-krok.

Og skal vi ha hjemmekino i kjellerstua? Med gode reclinere? Eller vil det der være bedre med en sovesofa, så vi har bedre kapasitet til gjester? En del skal bli dansegulv - det er helt sikkert og vi snakker om å ha treningsutstyr der også. Så en tredeling med tv-krok innerst (hjemmekino?), treningsutstyr (Geirs sykkelrulle og noe vekter) i midten og dansegulv ytterst - med speil og barre. Hvordan blir det, egentlig?

Og hva med den kinesiske baren med flamingoer på dørene, som passer så fint med "roll-up'en" som også har flamingoer. Mor sier vi kan få den grønne ørelappstolen til å ha på gjesterommet. Den er gammel - da jeg var liten så gikk jeg og farmor og farfar rundt den som et juletre og sang julesanger. Den var gammel allerede da, og har vært trukket om flere ganger. Mor har en baktanke med dette - hun skal kunne "trekke seg tilbake" og sitte der og lese når hun er på besøk i jula. Men hvor skal den stå i forhold til senga? Og skal vi ha 120, 150 eller 180-seng der? Får vi plass til den grå kommoden på soverommet noe sted?

Og, når alt dette er plassert kommer jo "stæsjet" frem. Tepper, bilder, vaser, boller, puter, pledd, kunst, hyllepynt, duker, og alt det andre som jeg ikke kan.

Og hva med gardiner? Trenger vi det, når det er masse persienner og lameller montert på vinduene?

Jeg prøver meg frem, flytter på møbler, tar "bilder" og klør meg i hodet.

Hjelp!!

Leo er borte!

Sommeren var ikke helt som vi håpet i år.

Det ble kalde, regntunge dager i Hardanger og med en strålende værmelding på Østlandet i slutten av ferien, reiste Jakob og jeg hjem noen dager før planlagt. Geir og Leo kom hjem noen dager senere på lørdag 15. august. Leo var stresset og ikke helt seg selv. Løp ut og inn, og hadde vanskelig for å roe seg ned på kveldene. Mandag kom han hjem og var helt klissete i pelsen - det luktet litt søtlig og rart - så jeg tok han i dusjen der jeg "børstet" han med lunket deilig vann. Mørk i øynene, men med halen rett opp sto han helt stille og lot seg vaske.

Dagen etter løp han ut da Jakob kom hjem fra skolen, som vanlig, og det var det siste vi så av ham.

Leo er en sjokoladebrun burmeser, født 12. mars 2006 i Danmark. Hans fulle navn er Sweet Delight Leonardo og var en av 5 kattunger i kullet. Vi (jeg) ønsket oss en katt rett etter vi kom hjem fra Sør-Korea, og Leo var klar til henting bare to uker etter hjemkomst. Han krøp rett inn i hjertet mitt fra første stund. Han ble håndbåret gjennom sikkerhetskontroll, på flyet og gjennom tollen i Norge med sitt danske EU-pass. Vi bodde da i sokkelleiligheten i mitt mors hus i Nittedal og alle naboer var helt tussete etter kattungen. Jeg glemmer aldri de første usikre skrittene ute i det grønne gresset.

En varm sommerdag var han søkk borte. Jeg ropte og lette rundt i haven, men uten hell. Et litt større søk gjorde at jeg fant ham. Da var han sammen med noen nabobarn som badet i et plaskebasseng og hadde det supermoro! Sosial, morsom, interessert, nysgjerrig, som kattunge, men også som voksen katt. Strengt tatt skulle han nok vært innekatt det første året, frem til han ble kastrert, men den varme sommeren og en utferdstrang gjorde at vi lot han gå kontrollert ute.

Vi prøvde oss også på utstilling. Det var IKKE så vellykket. Ikke fordi Leo ikke var en praktfull katt, men fordi han selv absolutt ikke synes dette var NOE moro. I motsetning til mange burmesere så hadde ikke Leo mye stemme. Et lite "Eh" var gjerne tegnet på at han var sulten eller ville ut. Kanskje følte han det ikke var nødvendig å bruke stemmen? For når vi var på utstilling, så var det ganske så tydelig at han IKKE ville være der med hyyyyyl. Og ditto når det var uønsket besøk på terrassen. Så det var lyd i katten.  

 Da han var ung, så var det en utrolig sprett i ham.
Vi lekte med fjær, ball og laserpeker og det var noen kast og hopp som var helt utrolige. 

Men på de senere årene så ble det mer og mer kos og late dager. Som mange burmersere (og katter generelt) så var det ikke alltid så nøye med posituren. Men favorittplassen var alltid i et varmt fang.

18. august ble han altså borte. Jeg var ute flere runder på kvelden, ropte og kallet, og det har som regel vært nok, han kom alltid løpende og ville inn. En gang før har han vært borte over natten, men da sto han klar for å komme inn om morgenen. Ikke denne gangen. Onsdag begynte vi å etterlyse ham, først for de nærmeste naboene, så i en utvidet sirkel. Lapper ble hengt opp, vi var ute sent og tidlig, ropte, leita og snakket med naboer. Noen dager senere la vi nye lapper i alle postkasser. Fortsatt ingen respons eller spor etter katten.

Siden han er rasekatt har vi også forsikring, og de krever politianmeldelse. Så dette var neste post på programmet. Lang ventetid, men de tok i mot anmeldelsen. Den ble selvfølgelig henlagt under begrunnelsen "Åpenbart grunnløs anmeldelse". Det kan jo diskuteres. Nå har det gått nesten to måneder og han er fortsatt sporløst borte. Så jeg tror noen har tatt han. Og det er jo faktisk ikke lovlig. Eller at noen har kjørt på ham og tatt han med seg og skjult hendelsen på den måten. Og det er heller ikke lovlig. Men forsikringsselskapet har fått det de trenger, så jeg lar det være med det. Om Leo dukker opp igjen så ser jeg det som et mirakel, men det hadde jo vært fint med en avklaring og en forklaring! Han har chip og om han dukker opp et sted, så vil det bli sjekket, enten han er død eller levende.

Men jeg kan ikke være uten katt! Og det  har blitt slik at jeg ikke kan være uten burmeser. Under vår korte utstillingskarriere kom jeg i kontakt med en oppdretter fra Sandefjord som driver katteriet Kattehula. Irene har fantastiske burmesere i alle spennende farger og får frem sunne og gode burmesere. Jeg har fulgt med opp gjennom årene og sett på de nydelige kattene hun får frem. Så når jeg endelig måtte innse at Leo var og ble borte så tok jeg kontakt med henne for å reservere en kattunge. Hun har en nydelig gutt, Inferno, som er leveringsklar, men pga flyttingen vår så ble vi enig om at det nok ikke var optimalt å få han hjem nå.

Foto: Irene Antonsen

1. oktober kom K-kullet til verden. 5 skjønne nøster, hvorav en liten luring ventet hele 8 timer etter de andre. Etter en dramatisk fødsel, der Irene var nesten sikker på at hun hadde en dødfødt kattunge, så kom vesle Kaos til verden. Etter litt hjelp så var han i fin form. Han var raskt på plass for å ta til seg næring og kun tre dager gammel var han i gang med å utforske verden, i blinde. Mamma Blaze er nok ikke helt fornøyd og skal nok ha labbene fulle med ham fremover!

Kaos kommer hjem til oss rundt juletider. Da er vi på plass i nytt hus og alt skal være klart for å ta i mot et nytt familiemedlem.

Leo er uerstattelig og jeg vil aldri glemme ham. Verdens fineste og godeste katt; leken, kosete, snill, kjærlig og lojal. Om han skulle dukke opp vil han bli storebror til Kaos.