La oss blunke til hverandre

Det sies at når man først legger merke til noe så ser man det absolutt hele tiden. Slik er det med meg for tiden. Jeg ser enøyde banditter som kjører rundt på veiene våre hver dag og hele tiden. Uhøytidlige tellinger på solblanke søndagsturer viser at så mange som 1 av 7 kjører rundt med bare et lys foran.



Men så tenkte jeg på dette med splinten i andres øyne og bjelken i eget - hva med meg selv? Kunne jeg med hånden på hjertet si at jeg ikke var en enøyet banditt? Ved neste anledning tok jeg en runde rundt bilen og sjekket alle lys. Heldigvis - ingen bjelke i mitt øye i dag.

Det er jo egentlig noe som er vanskelig å vite - vi sitter jo som regel inne i bilen når lysene er (evt skal være) på! Og kanskje er man blitt litt sløve med å følge med - dessuten er det jo ikke bare å smette innom på en Statoil-stasjon og få tak i en ny pære. Det er surt å bli stoppet i teknisk kontroll fra Vegvesenet om man mangler et lys eller tre - det vanker nemlig bot. Det kan dessuten være farlig, særlig om du mangler venstre lys og kjører inn i en tunnell. Eller i mørket om høst og vinter og du ikke ser fotgjengeren på kanten av veien.

Artikkel fra Trygg Trafikk

Så tanken min er - la oss hjelpe hverandre! La oss blunke til hverandre. Så om du ser noen som blunker med lysene til deg, tenk da automatisk tanken at du bør sjekke frontlyktene ved neste anledning. Eller om noen står bak deg i køen og blunker, så er det kanskje ikke fordi at han vil at du skal gasse på, men fordi du mangler et bremselys eller baklys.

Og om du synes dette er noe stort tull og ikke vil være med på en blunkekampanje for å hjelpe hverandre, så vit i hvertfall om at HVIS du ser en sort Ford som blunker til deg, så er det bare meg som vil si fra at du mangler et lys.

Peter Gabriel

What to say. He is a genious in my mind. Poetic, strong and a fantastic, mesmerizing voice. Increadible in so many ways, but also difficult and a bit strange. You must listen many many times to appreicate the music to the max. It is not for everyone, I think, and not for the radio.

My Peter Gabriel facination started in 86 when I was in Hastings on Language Summer School learning English (and learning to party, I might add) when Sledghammer and Don't give up raged on the hitlists. Perhaps this is the only album that was really a big commercial and streamline hit for Peter Gabriel, but my appreciation grew after I learned more.

When I came back from England that summer and talked to my brother about my new facination, he showed me the four other albums that Peter Gabriel had given out solo at that time. No names, they are popularly called 1,2,3 and 4. 3 is the best, in my mind. "Biko" came out on this I think. I'm just pulling this out of my head, so I might be wrong.

After that I learned that Peter Gabriel was the original singer in Genesis, and that opened a new path in my "musical education". My top grade in Music in "senior high" was due to this interest, and with a big help from my brother's vast music collection which had all Genesis and Gabriel records given out to that date.

I've been to two concerts with Gabriel, both in Oslo. The first was in 87 on the "So"-tour, the second a few years later - I'd say around 1995.

Now he is out with Scratch my back. An album only with cover songs, it is entirely in Gabriels spirit. I have a job to listen to it some times to really apprecate it. It is difficult as the voice and tone of the music is so closely linked to my brother.

Søndag

Ute er det vinter. Det er grå skyer, ganske mildt. Jeg burde vært ute på ski. Jeg burde i det minste gå meg en tur. Jeg burde i hvertfall satt på en maskin eller tre med klær, jeg burde ryddet litt og kanskje strøket litt tøy. Jeg burde ha forberedt middag, jeg burde har jobbet litt slik at jeg er i forkant av stresset i morgen tidlig.

Burde, burde, burde. Er det ikke det denne VG-reklamen handler om? Jeg leser bare VG på nett, men helg for meg har blitt en totalutladning der jeg ikke orker tanken på alt jeg "burde" gjøre.

Nå er ikke dette helt uvanlig i februar, det skal sies. I april er det bedre og i mai strutter jeg av energi. Nå bare gleder jeg meg over at det drypper fra taket og at sola varmer i solveggen. Det går mot vår og jeg gleder meg til åpne verandadører og soltørket tøy som vaier i vinden.

Og om 5 dager kan vi sette på varmen i gulvet på badet.

Sliten

Tror dette må være et av de mest brukte ordene mine for tiden. Er det ikke rart hvor lett det er å slenge ut av seg "huff, så sliten jeg er", "nei, mamma orker ikke spille Monopol, Uno, Kort, lese, jeg er så sliten", "vettu, det skjer så mye for tiden og jeg er så sliten så jeg orker ikke besøk fra halve slekta akkurat nå".

Sliten sliten sliten sliten. Lite søvn, mye jobb, lite trening, mye TV, feil mat, store skittentøysmengder, fulle oppvaskmaskiner, tunge handleposer og fly i morgen kl 8.

Er det bare meg, eller er alle slitne for tiden?

The river

I laid out the big map of the rainforest east of Sandakan, Borneo on the table and all three of us bent over it to look. I pointed to the Kinabatangan River’s mouth and used my finger to follow it carefully through many bends towards the River Lodge Town of Sukau. It was shorter than anticipated. “How can such a short distance take 5 hours?” my brother said disbelievingly. We would soon find out.

We all settled in the boat. It had wooden benches along the side, two powerful engines in the back, a small cabin and a top made of tarpaulin to shade from the scorching sun and pouring rain. The pilot gave us all life jackets and rooted around to find a small one for our son. Then he took off in high speed towards the river estuary. Well past the Estuary Police check point, we started a slow and careful voyage up-river. The river erodes the jungle and driftwood of all shapes and sizes were floating towards us. We went zigzagging through it all.

Benny, our guide was standing up front and watching for wildlife. She shouted out – “look over there!” The pilot stopped the boat. Far away, high up in a tree, we could all see an orange mass. It was a huge male orang-utan! He was sitting still, without moving for a long time. We all zoomed in with our cameras and binoculars to get a better view of this magnificent animal that is so rare to see in the wild.

Further up the river we stopped at a local restaurant. Along the sides of the house and towards the river there was some curious fence made of short logs of timber sticking up about 20 in. and perhaps 1 in. apart. From the dock to the house there was a wide hanging bridge with ropes to hold on to. I asked our guide about the fence. “It is to stop the crocodiles”, she said. I gripped the hand of the 3-year-old harder and swore a silent oath not to let go of him until we arrived safely back at the hotel in Kota Kinabalu.

After five long hours on hard wooden benches, zigzagging through driftwood, looking out for monkeys, elephants and crocodiles, we finally arrived at the River Lodge. At dusk we went up to a side arm of the river to see and hear the abounding proboscis monkeys. The next morning we had the same painstaking voyage back down to Sandakan, ending the adventure of a lifetime in Agnes Keith’s “land below the wind”.

Pappeske

Når man har barn og katter i huset så oppdager man virkelig hvor mye moro det går an å få ut av en pappeske.

Noen som husker Tommy og Tigeren og tidsmaskinen?


Omtrent som å se Jakob og Leo i går.

Kattene var i grunn først ute og dette skjer hver gang vi har en eske på gulvet. Selv de minste legoeskene er strålende moro og skal helst skvises inn i. Dagens eske var ganske stor - 60*40 og 35cm høy, tenker jeg. Dette er en genial gjemmeeske der man kan - som katt - hoppe oppi og ligge på lur og sprette ut av som et troll i eske når noen - og da helst den andre katten - går forbi og aner fred og ingen fare. Det er opp og ned, rundt og over alt ettersom.

Senere kom Jakob og han er akkurat så stor at han ikke går oppi esken med å lukke toppen, men det gikk helt fint å sitte oppi den og fly avgårde. Han fortalte at esken fløy til Spania der den så skulle sendes hjem, men den hadde blitt feilsendt til - OBAMA! Og han hadde åpnet esken, sett at det var Jakob som var der og sendt den hjem til Grorudhaugen. Heldigvis for det. Og heldiggrisen Jakob som fikk møte Obama!

Som sagt - min tanke var umiddelbart på Tommy og Tigeren, særlig når han tok Leo med på tur, men mye moro er det uansett av en helt enkelt pappeske, enten du er en gutt på 8 år eller en katt på 3.

En møtedag

Dette er en sånn dag. Da møterekken starter kl 8 og ikke gir seg før klokka er nesten 4 og det er tid å gå hjem, da PC'en står for seg selv på pulten og plinger en 20-25 ganger på innkommen mail man ikke rekker å lese før neste møte og tusen saker virrer rundt hodet på en stakkar.

I dag var første møte kl 8 til 9. Det betyr ekstra tidlig avgang hjemmefra og hastige beskjeder til mann og barn før man iler til bilen og tynt ber enn liten bønn om at det ikke er det normale kaos i Jar-krysset og at det ikke har kommet så langt at garasjen på jobb er full før du kommer. I dag gikk heldigvis det greit. Møtet var et informasjonsmøte der vi fikk informert de som skulle informeres og vi kunne gå hvert til vårt 5 min på 9.

Neste møte kl 9-11. Et fint og konstruktivt arbeids-møte mellom ganske få personer med klare avgjørelser og aksjoner, samt at vi klarte å avslutte før tiden. Yoohoo!!! Et helt kvarter på kontorstolen min før jeg måtte haste videre!

Nytt møte 11-13, heldigvis inkludert lunsj. Dette var et kose- og pratemøte med gamle kolleger, kun avbrutt av to-tre telefoner underveis. I grunn min egen feil som i løpet av det kvarteret jeg satt på kontorstolen min la inn en forespørsel på Help&Support - jeg skal vel egentlig være godt fornøyd med den raske responsen.

Siste møte i dag var 13-15. Et kvarter for sent startet jeg dette avklarings-og dialogmøtet med en nær kollega der vi fikk diskutert oss gjennom en rekke viktige saker, avklart ansvar og aktiviteter og pratet litt kollegialt om andre ting.

Kvart over 3 er også dette møtet over og da ble det behov for et minimøte på et stillerom med en kollega for å avklare et viktig spørsmål.

Og så? Med 25 uleste mail i boksen ble det tid for å kjøre hjem.

Det fine var at i posten i dag kom mitt nye Kindle DX lesebrett!! :D Har allerede bestilt flere bøker så nå ligger alt til rette for å ha et godt møte med meg selv i kveld der jeg koser meg med å forstå hvordan alt virker og kanskje komme i gang med den siste boka til Sara Paretsky, Hardball!

En gammel sak fra et tidligere notat

I'm not afraid to admit it - I'm probably not very good at giving a good first impression. Once, I was confronted with how I opened a presentation of myself saying "this course is not my choice, I'd rather be somewhere else". OK, not a very smart thing to say. It makes a lousy first impression, no matter how true it was. Now, as it turnes out, the course was excellent and has given me enourmous amount of growth and maturity opportunities.

This has happend to me a couple of times before. Starting university, I didn't make my first choice, Chemistry, but started on my second choice, Marine Technology. I had firm plans on changing into Chemistry if I got an opening, but after about one week in Marine I figured it out - THIS is really fun! And look where I am now! I can't even imagine where I'd be if I'd stuck to my first choice.

A more recent happening was a year ago. During the days before the merger I applied for a job on a higher management level, but was refused. I was not too happy about that (who likes to be refused anyway?) and "settled" with the position I have now. And what happy ending THAT was! I have more fun and more drive than I've ever had.

For me, it's like a game of cards. You might hope to get dealt the Ace of Spades.


You might even try to manipulate the stack to get it, but in the end, you have to play with the cards you've been dealt. And you might be disappointed that you didn't get that ace, but the lack of that particular card doesn't mean you'll lose the game. On the contrary - play them right and you will win!

Personally, I often feel disappointed when I don't get my first choice for any reason. But I don't stay there very long. I try to look at what I have and make the best out of the situation. You might not even win that round, but there is always another game coming up. Wish for that ace, but play with the cards you've been dealt.

I gang

Ja, så var bloggingen i gang. På ett eller annet tidspunkt må jeg få utløp for skrivekløen og mine små og store kommentarer til hverdag og .. ja, fest er det ikke så mye av, så kanskje jeg skal si helg?

Hverdagen - og de fleste helgene - er her på Bærums Verk og det er en topp plass for en familie som oss. Nå er vi nettopp ferdig med baderomsoppussingen og ser frem til at de neste 4 ukene går raskt slik at vi kan sette på varmen i gulvet. Det tar litt brodden av gleden over nytt bad at gulvet - og rommet - er ISKALDT, selv om det bringer minner tilbake til Korea-tiden. Nå har vi ikke de rålekre gummisandalene som koreanerne har ståenede utenfor baderomsdøra, men en matte på gulvet gjør også susen.



Katten Leo, som normalt elsker å være på badet, tripper over gulvet omtrent på samme måte som han gjør ute, der han stopper for hver annet skritt og rister på labben før han går videre.



Katta Louise har forresten vært på ekspedisjon på vaskerommet og skremte omtrent livskiten ut av meg der hun raste ned to av de 4 kassene vi har til skittentøy. Jeg var alene hjemme og halvsov foran TV'en. Det var et sinnsvakt brak. Katta var passe flau, som seg hør og bør, og jeg våknet nok til at jeg fikk med meg Nytt på Nytt. Aldri så galt...



Nåvel, denne bloggen blir nok om både det store og det små, det personlige og det faglige - helt garantert at jeg må si noe om kvalitet på ett eller annet tidspunkt. Jeg ser heller ikke helt bort fra at noe blir på engelsk.